– Snakk med barn og unge

Både Barneombudet og Alarmtelefonen for barn og unge oppfordrer foreldre og andre voksne til å snakke med barn og ungdom om tragedien på Utøya og bomben i Oslo.

– Grusomhetene påvirker hele nasjonen. Vi vil anbefale foreldre og andre voksne til å snakke med barn og ungdom om det som har skjedd. Vi vet at slike hendelser skaper mye frykt og redsel. Derfor er det viktig å snakke med barn og unge om tragedien, for å forebygge. Foreldre må være oppmerksomme på reaksjoner hos barn og unge og møte disse reaksjonene med åpenhet, tett samvær og omsorg, sier Monica Brunner som er daglig leder for Alarmtelefonen for Barn og Unge i en pressemelding.

Alarmtelefonen for barn og unge er døgnåpen i helgen og foreldre som trenger råd, barn og ungdom som trenger noen å snakke med kan ringe. Alarmtelefonen kan hjelpe med å henvise til andre instanser i hjelpeapparatet og vi kan gi konkrete råd.

Telefonnummeret er 116 111.

Også Barneombudet presiserer viktigheten av å ha fokus på barn i denne vanskelige situasjonen. Ikke minst på grunn av den tøffe mediedekningen som er ment på voksne.

– De voksnes viktigste funksjon i forbindelse med slike dramatiske hendelser blir derfor å være oppmerksomme og gode nyhetsformidlere til barn og unge. Utgangspunktet for å ivareta barn i slike situasjoner er å være klar over at de kan trenge å få vite hva som har skjedd akkurat som oss voksne, skriver han., skriver Barneombudet på sin hjemmeside.

Barneombudet har utarbeidet noen tommelfingerregler for hvordan du kan møte barna:

• Vær åpen for barns spørsmål om hva som har skjedd. Det kan være om hvem som kan ha begått en slik grusom handling og hvorfor de gjorde det, og hvilke konsekvenser hendelsen kan få.
• Svar ærlig og sannferdig på spørsmålene, men på en måte som er tilpasset barnets alder. Konsentrer svarene om det barnet faktisk spør om. Ikke si ting som er usant for å skjerme barnet, men det er ikke alltid nødvendig å fortelle alt. Det kan være aktuelt og skjerme barn mot sterke bilder i mediene for å motvirke at barn mottar inntrykk de ikke klarer å bearbeide.
• Vær oppmerksom på barnas følelsesmessige reaksjoner. De kan bli redde, engstelige, sinte eller triste, og da er det viktig for dem at de voksne forstår hvordan de har det. Unngå å spørre barn om hva de føler. Si heller noe om at du synes barnet virker trist eller engstelig hvis du faktisk synes det, eller snakk litt generelt om hvordan det er naturlig å reagere på en slik hendelse. La dem få anledning til å fortelle om sine føleser hvis de vil, men prøv å unngå å gi dem inntrykk av at de skulle følt mer enn de gjør.
• Jo nærmere barnet står de som er rammet, jo mer sannsynlig er det at de har behov for snakke om det. Barn må også få lov til å føle at en dramatisk hendelse ikke angår dem så mye, dersom de ikke kjente noen av de som er berørt.
• Barn snakker gjerne om slikt i små porsjoner av gangen. Så tar de kanskje det de har fått vite med seg i leken sin og bearbeider det videre gjennom der. Lek fungerer for barn som språk gjør for voksne. Det er et redskap for å bearbeide og mestre erfaringer. Det er altså ikke noe å bekymre seg over i utgangspunktet at de dramatiske hendelsen dukker opp i barns lek. Tvert i mot, dette er sunt og naturlig.

(Kilde: Barneombudet)