Revens juleforberedelser

Det var bare tre dager til julaften, og familien Rev var i full gang med juleforberedelsene.
Alle hjalp til med å vaske og rydde rundt i hele hiet. Alt skulle skinne til den store dagen.

Revevalpene Pål og Mari gledet seg til Nissereven skulle komme. De hadde vært snille og hadde skrevet ønskeliste til Nissereven.
Pål hadde ønsket seg en trekkoppbil, lego og en plakat av sin store helt ”Super Rev”, mens Mari ønsket seg ei dukke, bok, og dukkehus.

Alle var i sving – mor rev og valpene vasket og ryddet, mens far rev var ute og sanket mat til julemiddagen.

– Mor, når kommer far hjem sa Mari.
– Han kommer når han har fått tak i den store høna til bonden Kåre.

Plutselig hørte de at det rasler på utsiden, og far kommer inn i hiet i full fart.
– Vær helt stille nå, kommanderte han.

Revemor tok tak i Pål og Mari og holdt dem tett inntil seg.

Da hørte de hunder som bjeffet sint ute i skogen og de kom nærmere og nærmere.
Pål og Mari begynte å gråte for de var så redde. De hadde hørt Far fortelle om de slemme hundene til bonden Kåre. For Far hadde nesten blitt fanget av bonden Kåre da han var en ung rev.

Da de hørte stemmen til bonden Kåre like utenfor hiet, visket Far: – Hysj, om vi er helt stille kommer de kanskje til å gå forbi.
Revefar hadde laget hiet slik at ingen skulle kunne oppdage det.
Det var nemlig laget under et kjempestort grantre som hadde veltet under vinterstormen i fjor. Greinene til treet dekket over inngangen, og det var kun åpning nok til at bare rever kunne komme inn.

Men Revefar viste at hundene lett kunne lukte seg til hvor hiet kunne være.
Og da kunne det bli farlig for den lille revefamilien.

Plutselig hørte de bonden Kåre skrek til hundene at de fikk komme tilbake.
Da vi hørte hundene løpe forbi hiet i en stor fart, pustet vi lettet ut men var fortsatt veldig stille.

Og det var da vi hørte bonden Kåre sa:
– Vi fikk ikke tatt revefanten denne gangen heller, men han kan bare prøve seg igjen, da skal han få!

Pål og Mari ble redde når de hørte hva bonden sa. De begynte å gråte, og sa til mor og far:
– Vi trenger ikke å spise høne til jul i år, vi har jo så mye annet å spise.
– Tull, så klart dere skal få høne, sa far.
– Det er en tradisjon vi har i den lille familien vår. Jeg skal bort til bonden kåre og hente den i morgen tidlig, for det er ingen i hele verden som klarer å fange en så sterk og rask rev som meg.

– Nei det stemmer nok det «far», sa revemor. 
– Men nå er det snart leggetid for små revevalper, så gå og puss tennene og hopp i seng!
Pål og Mari gjorde som foreldrene sa og var veldig nøye med tannpussen før de krøp under dynen.

Da mor og far kom inn for å si god natt hadde de allerede sovnet, og drømte sikkert om alle pakkene de ønsket seg til jul.

Neste morgen våknet de av at de hørte far som gikk ut for å prøve å hente den store høna.
– I kveld kommer den store høna i hus, sa han stolt til mor.

Timene gikk og valpene hadde vært ute å lekt hele dagen, og ble ropt inn når det var kveldsmat.
Da de satt og spiste, lurte plutselig Mari på om når far skulle komme hjem.
– Han kommer når han har fanget den store høna, svarte mor.

Etter en stund var det nok engang klart for at valpene skulle legge seg, og de gjorde kveldstellet og la seg under dynen.
Men i kveld klarte de ikke å sovne. De tenkte på at far ennå ikke hadde kommet hjem.
Mor trøstet dem så godt hun kunne, og sa til dem at far er nok hjemme til dere står opp i morgen. De slo seg til ro med det svaret og sovnet til slutt.

Neste morgen når de våknet, løp de ut av senga og rett inn i stuen for å hilse på far, men han hadde fortsatt ikke kommet hjem. Da hørte de mor satt å gråt inne på kjøkkenet.
– Hva er det du gråter for? sa de i kor.
– Nei jeg er så engstelig for far, sa mor.
– For at han ikke har kommet hjem ennå. Jeg blir nok nødt til å gå å se etter han.
– Kan vi være med mor? sa de litt gråtkvalt i kor.
– Nei dere er nødt til å være her og passe på hiet, og det kan være farlig, svarte mor.
– Ja vel, men kom snart igjen, hikstet Pål.
– Det skal jeg gjøre, men om ikke jeg eller far kommer tilbake innen det har blitt mørkt, er dere nødt til å løpe bort til bestefar og bestemor rev og si i fra.

Hele dagen gikk og det var snart mørkt. Pål og Mari hadde ikke orket tanken på å leke i løpet av hele dagen. De hadde bare sittet og sett ut av hiet og speidet etter mor og far, men de var ikke å se noen sted.
Nå var det blitt skikkelig mørkt og Mari sa til Pål at nå måtte de løpe bort til bestemor og bestefar.
– Ja, sa Pål, men jeg er litt redd for vi har jo aldri gått dit alene.
– Men vi må, sa Mari.

De begynte å løpe inn i skogen. Bestemor og bestefar sitt hus lå helt i andre enden av skogen, og for å komme seg dit måtte de gjennom den tette elgeskogen for så å luske seg forbi gården til bonden Kåre.

Da de kom til Elgskogen hørte de et rabalder og noen som lo.
– Hva er dette for noe? sa Mari.
– Jeg vet ikke, vi får liste oss bort for å se.
Som sagt så gjort, Pål og Mari listet seg opp på et lite fjell og så hva spetakkelet de hørte var.
Det var elgen Edgar han lå skrevs over et veltet tre.
Og rund ham sto hans tre eldre søsken og lo.

Da løp Pål og Mari ned til han og spurte forundret hva han holdt på med.
– Han skulle vise oss hvor høyt han kunne hoppe. For den dumme elgebroren vår Edgar tror han er en hare. Elger hopper ikke, sa de tre søsknene i kor, før de tuslet videre innover i skogen.
– Skal vi hjelpe deg ned Edgar? sa Mari.
– Ja takk, hikstet Edgar, han var litt lei seg ettersom søsknene hans erter ham hele tiden.
De sier han er dum fordi han prøver så mye rart.
– Men jeg vil jo bare prøve ut ting for å se om jeg kan lære noen nye ting. Det er jo det som er morosomt ikke sant.
Pål og Mari måtte si seg enige, det er morsomt å prøve nye ting.

– Men hvorfor er dere her alene i elgskogen så sent på kvelden? spurte Edgar.
– Jo, sa Mari, far kom ikke hjem i går så mor dro ut for å lete etter ham i dag, og da hverken mor eller far kom hjem, sa mor at vi skulle gå til den andre siden av skogen og si i fra til bestemor og bestefar.
– Jeg kan følge dere til besteforeldrene deres,  jeg er tross alt spesialist på å snike meg forbi bonden Kåre sitt hus.
– Er du? spurte Pål.
– Har ikke han forsøkt å skyte deg flere ganger da? spurte Mari
– Joooa, han har prøvd tre ganger og han har truffet meg i rumpa alle gangene!  Åååh, det gjør så vondt det, og da kan jeg ikke sitte på flere uker, sa Edgar.
– Det er jo derfor jeg er spesialist, fortalte Edgar stolt.
– For etter han har truffet meg er det ingen som kan snike seg så stille som meg.
– Men nå får vi gå slik at dere kommer dere til besteforeldrene deres før natta.

De begynte å gå mot utkanten av jordet til bonden, og etter en stund så de lysene fra huset hans i det fjerne.
– Nå må vi være stille, hvisket Edgar
– Hundene hans er på vakt hele tiden.

De gikk fort opp mot låven, men når de nærmet seg listet de seg så stille som de bare kunne. Ikke en eneste lyd kunne de lage for da ville hundene til bonden Kåre oppdage dem. Da tittet Pål og Mari bak seg og så at Edgar ålte seg bortover bakken som en huggorm.
– Hva er det du driver med? spurte Mari.
– Jeg lister meg, svarte Edgar.
– Det er ikke slik man lister seg, sa Pål
– Åååh?
– Du må bruke beina og trå sakte og forsiktig ned.
Edgar reiste seg opp og klarte faktisk å liste seg stilt på tå.

Da hørte de en merkelig lyd innenfra låven.
Som rever flest var også Pål og Mari veldig nysgjerrig og klarte ikke å gå forbi uten at de måtte titte inn igjennom vinduet.
– Ikke en lyd, sa Pål til Mari.
Da de tittet inn igjennom vinduet så de til sin store forskrekkelse at både mor og far satt sperret inne i små bur!

– Vi må forte oss til bestemor og bestefar! sa Mari.
– Jo fortere jo bedre, sa Pål.
De begynte å liste seg forbi låven, og idet de skulle passere hovedhuset der bonden Kåre bodde, klarte Edgar å tråkke på en kvist slik at det sikkert kunne høres til månen. De begynte å løpe og hørte hundene bjeffet, og at de kom nærmere og nærmere!

Pål og Mari løp så fort de kunne de løp og løp, men plutselig var det noen som tok tak i dem og dro dem med seg ned i et hi.
– Takk og lov, hørte de en som sa, det var nære på!
Da de så opp så de at det var bestemor og bestefar som hadde reddet dem.
Da hørte de et skudd og Edgar som skrek: – Nei nei, nå traff han rumpa mi igjen!
Hundene stoppet da bonden Kåre ropte dem inn.

– Bestemor og bestefar, så glade vi er for å se dere!
– Ja det var lenge siden sa bestefar, men er ikke dere for små til å gå helt hit alene i mørket?
– Jo, sa Mari.
– Men det er slik at mor og far har ikke kommet hjem, og vi fikk streng beskjed om å løpe hit om de ikke kom hjem før det ble mørkt, fortalte Pål.
Pål og Mari fortalte hele historien og bestemor og bestefar fulgte forskrekket med.
– Og bonden Kåre har fanget både mor og far!
– Nei, dette må vi gjøre noe med, bestefar! sa bestemor.
– Ja, nå må vi få satt en stopper for bonden Kåre og hans hunder en gang for alle!

Bestefar og bestemor satte seg i et hjørne og begynte å planlegge hvordan de skulle få ut moren og faren til Pål og Mari.
Etter en stund kom de og fortalte hva planen gikk ut på, og at de måtte løpe for å finne Edgar, for han måtte hjelpe til.

De løp ut og ropte forsiktig på Edgar.
– Åååh, rumpa mi, han traff rompa mi igjen… hørte de i det fjerne.
Pål og Mari gikk etter stemmen til Edgar og fant ham sittende i en liten elv, der han kjølte ned rumpa si.
– Så dere at bonden traff meg midt i rumpa med skudde sitt?
– Nei, vi så det ikke, men vi hørte du skrek at han traff, sa Pål.
– Men nå må du hjelpe oss. Bestefar sa at du måtte være med ellers klarer vi ikke å redde mor og far.
– Nei nei nei, sa Edgar – det tør jeg ikke!
– Joo, vær så snill, ba Pål og Mari med store tårevåte øyne
– Ok da, sa Edgar. – Hva skal jeg gjøre?
Pål forklarte Edgar at han skulle stå vakt utenfor huset til bonden slik at bestefar kunne komme seg inn på låven for å befri mor og far.

– Ja, men da kommer han til å skyte meg i rumpa enda en gang da, sa Edgar. Så det blir jeg ikke med på!
Edgar begynte å gå innover i skogen mens Pål og Mari løp ned til bestefar og bestemor igjen. Da de kom fram og fortalte at Edgar ikke ville stå vakt, sa bestefar til bestemor: – Da må vi bruke en av valpene til å holde vakt.
– Ja, men jeg liker det ikke, sa bestemor.

– Nå må dere være veldig stille og forsiktig, sa bestefar – og dere kan ikke komme frem før bestemor har lokket med seg hundene helt over på den andre siden av jordet.
– Vi skal gjøre eksakt som du sier, lovet Pål og Mari.

De begynte å liste seg nedover jordet.
– Her kan dere legge dere ned og vente til det er klart, beordret bestefar.
Bestemor og bestefar listet seg videre nedover jordet og helt opp til huset til bonden Kåre.

Plutselig så de at bestemor løp så fort hun kunne forbi stedet der hundene sov, og hun bjeffet så hundene skulle våkne. Hundene våknet og begynte å løpe nedover jordet og innover i elgskogen. De kunne høre at de jaget bestemor og at de kom lenger og lenger unna.
Mari og Pål listet seg ned til huset og sto vakt på hushjørnet der bestefar hadde sagt at de skulle stå.
De bjeffet stille slik at bestefar skjønte at kysten var klar og at han kunne gå inn på låven.

De kunne se Bestefar hoppe inn i det åpne vinduet og inn på låven.
Plutselig hørte de at det var noen bak dem, og da de så seg tilbake så de bonden Kåre som kastet et nett over dem.
– Nei! skrek Mari – nå er vi fanget også!
– Endelig, ropte Kåre – nå har jeg hele revefamilien. Nå kan kona få den pelsen hun ønsker seg!

Plutselig merket Mari og Pål at de falt i bakken, og de så at bonden Kåre svevet fire meter over bakken.
– RUMPA MI! hylte han.
Da de snudde seg så de at Edgar sto å lo.
– Endelig nå skal han få igjen!
Edgar løp rett bort til bonden og sparket til rumpa hans så hardt som han kunne. Bonden skrek til igjen og landet høyt oppe i det store grantreet som han hadde pyntet til jul.
Nå var bonden så redd at han mistet geværet sitt ned på bakken der Edgar sto og ventet. Han turte ikke å klatre ned.

Da kom bestefar ut sammen med mor og far, og Mari og Pål hylte av glede for at moren og faren var satt fri.
– Dette var bra jobbet alle sammen, spesielt du Edgar!
– Tusen takk, sa Edgar stolt som en hane.
Da hørte de at hundene til bonden Kåre kom nærmere.
– Nå må vi stikke, sa bestefar.
– Men hva skal vi gjøre med geværet til bonden, da? spurte Edgar.
– Det kaster vi ned i den store dammen, foreslo mor.
Plutselig så de far kommer ut av hønsehuset med den store høna i munnen.
– Nå reiser vi hjem! I morgen er det julaften og den skal vi feire med bestemor og bestefar, og du Edgar er hedersgjesten.
– Jiippi, ropte Mari og Pål i kor.
– Men hvor er bestemor? spurte far.
– Her er jeg, svarte bestemor.
– Nå går vi og legger oss til å sove slik at vi orker å feire jul i morgen.

Morgendagen kom og Mari og Pål spratt opp av sengene sine og ropte «GOD JUL» alle sammen.
– God jul til dere også, fikk de til svar av alle sine venner.
Denne julen kom de aldri til å glemme.

Da kvelden kom og de hadde spist den stor høna sammen med sine gjester, kom nissen og delte ut gavene sine. Pål og Mari fikk alt de hadde ønsket seg og lekte med lekene til de slitne, men lykkelige sovnet på gulvet.

God jul alle sammen!