29. august 2014

Følelser eller fakta? Hva vil avgjøre OL-søknaden?

Leserinnlegg | 30. august 2014

I løpet av noen få måneder må Stortinget ta stillingen til en statsgaranti – en garanti som er nødvendig for at Norge skal kunne søke å arrangere vinter-OL 2022.
Hva vil avgjøre et «ja» eller «nei»? Blir det følelser eller fakta?

Jeg registrerer et hovedargument mot fra de mange som deltar i debatten: Størrelsen på nevnte statsgaranti. Tallene i søknaden til Regjeringen, som innstiller overfor Stortinget, ligger på netto på 22 milliarder kroner – etter at ganske sikre inntekter på 13 mrd kroner er trukket fra.

Mange politikere og debattanter er skeptiske til tallene. Men det er verd å understreke at disse er ikke Oslo kommune eller idrettsforbundet sine, de kommer fra kvalitetssikrerne i Kulturdepartement og Finansdepartementet.

Har vi råd?
Det norske statsbudsjettet er på 1 300 milliarder kroner, Hardangerbroen koster 2,3 mrd 2013-koner, Follotunellen (jernbane) som skal bygges fra Ski til Oslo 25 mrd og E18 gjennom Indre Østfold 15 mrd.
Det blir øynene som ser.
Og – de 22 milliardene kan avsettes fordelt på mange budsjetter framover.
Uansett må vi kunne være enige i at det er varige verdier som skapes i form av nye idrettsanlegg, mediesenter, deltakerlandsbyer og annen infrastruktur. Det er bare å se til tidligere OL, også i Norge. Glem heller ikke hvilken enorm Norgesreklame dette blir gjennom internasjonale tv-sendinger.
Skulle det bli overskridelser? Jeg antar at Regjeringen kan gjøre en avtale med vertsby og arrangør, Oslo kommune eller IOC. Dette vil sette et ganske rimelig press – og også bidra til at politikerne får en hånd med på rattet videre.
Nasjonen Norge må tørre ta store løft. Vi må i en enkel debatt ikke alltid sette alt opp mot sykehjemsplasser, skoler og manglende veivedlikehold. Stolthet, omdømme og folkehelse har også sin verdi – for alle grupper.

Så mye penger for to ukers leker?
Antall konkurransedager i et vinter-OL er riktignok 16 dager (trolig går de første ishockeykampene ytterligere noen dager i forveien). Men Paralympics varer nesten like lenge (og jeg er helt enig med ordførerkollega Fabian Stang i Oslo: legg Paralympics først og skap enda større oppmerksomhet).
Vi får prøve- OL året før i forskjellige disipliner, vi får internasjonale besøk, treningsleirer og, vi får TV-skjermer i store deler av verden med nedtellingslogoer lang tid i forveien, vi får et voldsomt engasjement i hele Norge gjennom byggeprosjekter, rekruttering og opplæring av funksjonærer og ansatte – helt fra en tildeling sommeren 2015 og ut 2022. Dette erfarte jeg selv fra en relativt tett posisjon før og under Lillehammer-OL 1994.
OL er ikke et 14 dagers prosjekt, det vil dra seg over flere år.

Hele folket engasjeres
Jeg ser de aller ivrigste OL-entusiastene bruker som et hovedargument at vi skylder ungdommen et OL. Jeg vet ikke helt om jeg det skal være noe hovedpoeng. Det var også et hovedmotiv for at Norge skulle arrangere ungdoms-OL 2016 (der Ap-regjeringen ganske glatt bevilget 335 millioner kr i statsgaranti).
Jeg er overbevist om at et OL 2022 vil skape engasjement i alle aldersgrupper. Som på Lillehammer, som et fotball-VM og som mange andre store samfunnsprosjekt.

Et OL vil gi andre effekter også. På Østlandet nå foregår mange store infrastrukturprosjekter. Blant annet på jernbane og vei. Et OL garanterer at disse er fullfløt til 2022.

Burde spredd anleggene mer
Jeg har helt siden OL-tanken virkelig fikk fart sommeren 2011, ment at Norges Idrettsforbund kun har gjort en grov strategisk feil:
Å legge alle anlegg og øvelser, utenom bob/aking og alpint, både for selve olympiaden og Paralympics, til Oslo (det vil si to haller ligger en kilometer over grensen til Bærum og Lørenskog også).
Det har – i mine øyne – vært en hovedårsak til at manglende politisk entusiasme i store deler av landet. Og det er rikspolitikerne som tar beslutningene.
Også Østfold, mitt fylke, skulle gjerne hatt en hall og en del av kaka, det samme gjelder Buskerud, Vestfold og Akershus. Jeg registrerer i NRK at ordfører på Hamar og varaordfører på Lillehammer er negative fordi ikke hallene fra 1994 (28 år gamle om åtte år) skal brukes igjen.
Det hadde vært mye enklere for Børre Rognlien og co. Derom hele landsdelen i større grad stod samlet.

Indre Østfold, med 60.000 innbyggere snau times reisevei fra Oslo, mangler 30 millioner til en ishall. OL eller Paralympics ser ikke ut til å hjelpe oss mot det målet.

Selv om det endelige konseptet fortsatt kun inneholder konkurranser i hovedstaden, og i noen anlegg på nordsiden av Lillehammer, blir det OL-ringer å se over hele landet. 20 000 funksjonærer blir hentet fra samtlige fylker, vi får utøvere fra alle kanter, sportsjournalistene vil elske et OL, her blir OL-feber over hele landet. Bare avgjørelser er tatt. Akkurat som i forkant av Lillehammer 1994.

IOC og demokrati
IOC innbyr til mange myter: som at sponsorer skal jage alle pølseselgere og konkurrerende merkevarer ut av hovedstaden under lekene. Sånn blir det ikke.
Men jeg er heller ikke så naiv at jeg tror et Oslo-OL uten videre vil endre IOC. Så enkelt er det ikke. Jeg tror dessverre verken IOC-representanter flest, de store sponsorer eller TV-selskapene ser det som tidenes undergang om Beijing eller Alma Ata blir OL-arrangør. Kanskje er det på kort sikt vel så god butikk. Men Norge mister en unik mulighet til mange møteplasser. Et OL som vil sørge for at statsminister Erna Solberg og nasjonale topper treffer så mange statsoverhoder og internasjonale idrettsledere som de aldri fått til på noen annen måte.

Lykke til med de kommende avklaringer.

Erik Unaas