Her er Vibekes tale
Vibeke Skofterud var årets 17. mai-taler. Her er hele talen hennes. Videoversjon ligger nederst i saken.
«Kjære alle sammen, gratulerer så mye med dagen.
17. mai er noe helt spesielt for oss alle. For meg er dette dagen med stor D. 17. mai minner meg om alt det positive vi i Norge har, og som vi på mange måter tar som en selvfølge. I dag har barnetogene vært fylt med forventningsfulle unger, mange med nye, fine klær, og feststemte barn og voksne i bunader kaster glans over og farger opp hele landet. Vårens grønne fargesjatteringer vitner om optimisme og nytt liv etter en lang vinter. I dette fargesprakende mylderet blir vi alle glade.
Og vi har grunn til å være glade og fornøyde. Vi lever i et av verdens beste land rent materielt, økonomisk og velferdsmessig. Vi har et folkestyrt demokrati som hegner om ytringsfriheten, åpenhet og en fri presse. Her er fred og fordragelighet, selv om en noen ganger lurer på om alle innser hvor bra vi egentlig har det? Er vi i ferd med å bli så bortskjemte at vi ikke lenger verdsetter den friheten, den velstanden og de mange godene vi har?
Hendelser de siste dagene og ukene gir oss grunn til å tenke oss om, og ikke minst vise takknemlighet for vårt frie, selvstendige land, hvor det er så godt å bo.
Jeg tenker spesielt på tre ting.
Sist uke døde vår største krigshelt og fredsambassadør. Gunnar «Kjakan» Sønsteby står for meg, og mange med meg, som selve symbolet på frihetskampen, og en evig påminnelse om at fred er ingen selvfølge. Gjennom mediene har vi igjen fått ta del i hans og Oslogjengens mange heltemodige og dristige sabotasjer mot tyskerne under 2. verdenskrig. Våre beste- og oldeforeldre var unge under krigen, og vet hva det vil si og ikke ha frihet.
I Oslo pågår i disse dager en nødvendig og historisk rettsprosess etter de grufulle terrorhandlingene 22. juli i fjor. Helt utenkelig ble lille, fredelige Norge plutselig en arena for hele verden. Bomben mot regjeringskvartalet og massakren på Utøya er både uvirkelig og samtidig desto mer et bevis på at fred og harmoni er ingen selvfølge selv i Norge. Sterke, ytterliggående politiske og religiøse krefter har en sprengkraft i seg vi må ta på alvor og kjempe i mot. Nettopp derfor er barnetogene 17. mai og blomsterhavet rundt Oslo domkirke i fjor sommer viktig. Krigshandlinger ender aldri med vinnere, kun med tap av menneskeliv, forferdelige smerter og ødeleggelser. Det er gjennom freden en finner løsninger. Det er når toleransen overvinner motsetninger og fokus på egne holdninger, at vi skaper gode og levedyktige samfunn.
Med forferdelse kom dødsbudskapet fra USA om at Alexander Dale Oen ikke lenger var blant oss. Alex var uten tvil vår tids største, norske idrettsutøver med vårt lands første VM-gull i verdens største idrett, svømming. Hans fantastiske prestasjon, og måten han fremsto på som gullvinner midt i kaoset etter 22. juli-terroren, viser at idrett er viktig, men livet og freden er viktigere. Samtidig minner hans plutselige dødsfall oss om at vi må ta vare på hverandre, vise omsorg, dele gleder og sorger, og leve livet nå, nå mens vi har det. Vi har ingen garantier for framtiden.
Disse nære hendelsene setter årets 17. mai inn i et større perspektiv. Det var ingen selvfølge at Norge ble frigjort fra danskene i 1814 og fikk sin egen grunnlov. Og definitivt ikke at det skulle skje ved en fredelig prosess. Vi har utrolig mye å takke Eidsvoll-mennene for, og de mange andre som bidro til at Norge ble en egen nasjon. Riktignok i et fellesskap med Sverige de neste 90 årene. Så kom 1905, og vår selvstendighet ble fullbyrdet. Nok en gang gjennom diplomati og en fredelig prosess. Og takk for at de som styrte den gangen, valgte den danske prins Carl til Norges nye konge. Jeg er stolt av kongefamilien vår. På hver sin måte har Hans Majesteter kong Haakon den 7., Olav den 5, Harald den 5 og kronprins Haakon satt, og setter, sitt preg med verdivalg og holdninger en hel verden berømmer oss for.
Dikteren Henrik Wergeland fant opp 17. mai-toget med barn. Det provoserte makthaverne den gangen. Wergelands fredelige demonstrasjoner hadde et klart politisk budskap. Og det har også dagens 17. maitog. Vi ønsker gjennom denne flotte tradisjonen å vise oss selv og omverdenen, at vi feirer vår nasjonaldag på en fredelig og framtidsrettet måte med fokuset på den oppvoksende slekt.
Med vaiende flagg i hvert barns hånd viser vi stolthet og glede over den frihet og de muligheter landet vårt har og gir oss innbyggere. Norge i rødt, hvitt og blått og vår flotte nasjonalsang, ”Ja, vi elsker dette landet”, finnes det ikke maken til. Og det gir oss kraft. Jeg blir litt rørt når jeg på 17. mai gjenopplever flaggene og stemningen vi idrettsfolk blir heiet fram på. VM i Holmenkollen var helt utrolig, og det er ingenting som er bedre enn å være norsk i Norge når alt går vår vei.
En kan lett bli litt nostalgisk og vel mye nasjonalistisk i slike situasjoner. Alvoret i feiringen av 17. mai må vi aldri glemme. Hver enkelt av oss har ansvar for å bidra til at Norge fortsetter som det frie, selvstendige og tolerante landet, hvor vi sammen viser medmenneskelighet og omsorg for hverandre, og ikke minst også for vår omverden. La oss sammen spre vårt gledesbudskap til en hel verden.
Takk for meg.»
{source}<iframe width=»700″ height=»386″ src=»http://www.youtube.com/embed/7vA_7Z_x4i4?rel=0″ frameborder=»0″ allowfullscreen></iframe>{/source}